Hvorfor MeronČivga

Navnet MeronČivga er satt sammen av de sjøsamiske ordene meron - en som er av kystfolket, og čivga - unge, barn.

Valget av navn har flere årsaker, og har for meg flere betydninger.

Jeg er et barn av kystfolket, et sjøsamisk barn.
Selv om jeg er godt voksen, er jeg fortsatt et barn i den samiske verden. Min samiske bevissthet ble født lenge etter at mitt norske jeg hadde entret de voksnes rekker. Jeg har fortsatt mye og lære, av og om mitt eget språk, min egen kultur og min egen historie.  

MeronČivga er en av mine unger, ett av mine hjertebarn <3.

MeronČivga klinger vakkert-vakkert i mine ører.
Men både ordene "meron" og "čivga" kan for andre ha en negativ klang. Meron er for noen en negativ og nedsettende betegnelse på kystfolket, og čivga er for noen en negativt ladet betegnelse på unger, gjerne rampunger eller skitunger. Eller også en betegnelse forbeholdt unger i dyrenes og fuglenes rike.

I mine sjøsamiske dialekter er imidlertid begge ordene nøytrale.
Dersom samisk hadde vært språket i mitt barndomshjem, ville mamma og pappa kalt meg sin čivga. Både når jeg var rampete og når jeg var snill <3.

Kanskje er jeg litt rampete når jeg velger å hedre alle meron'er og alle čivga'er der ute, og ikke minst dem som har sluppet meg inn og delt denne kunnskapen. Tusen hjertelig takk!

Som tråden i ei grene...

Hvem er MeronČivga

MeronČivga er etablert og drives av den sjøsamiske kulturpoteten
Dagrun M. Sarak Sara. Jeg hadde mitt barndomshjem i Rypefjord, og er oppvokst i den tro at jeg er norsk nordmann - helt uten kunnskap om mine samiske røtter. Dette til tross for at Rypefjord er blitt betegnet som den største sjøsamebygda i området. Først som voksen ble jeg klar over at jeg er dypt plantet i samisk jord, og det samiske har etterhvert blitt en grunnleggende del av meg og mitt liv.

Mannen min er fra Masi, og han har alltid hatt samisk språk og kultur som en selvfølgelig del av sitt liv. Gjennom ham ble jeg for første gang introdusert for et samisk levesett - trodde jeg ihvertfall den gangen.
Som unge voksne etablerte vi oss i Tverrelvdalen i Alta, hvorfra jeg nå driver min lille virksomhet. Våre barn er oppvokst i et samisk hjem, med innlandskulturen som et solid fundament. Men samtidig med det sjøsamiske som en sterkere og sterkere del av vårt hele.

Gjennom en årrekke har jeg har jeg hatt et sterkt engasjement for samisk språk og kultur. Jeg har vært spesielt engasjert i fremming og synliggjøring av det sjøsamiske, og har jobbet med dette både i arbeidssammenheng, gjennom organisasjonsvirksomet og på privaten. Gjennom dette arbeidet har jeg lært mye om min sjøsamiske arv, og kanskje enda mer om meg selv. 

Samisk duodji har for meg vært en viktig del av prosessen med å ta tilbake min sjøsamiske identitet. Jeg har sydd kofter og luhkkaer i mange år, og lærer stadig noe nytt innenfor samisk håndtverk. Både læreprosessene, det å beherske de forskjellige teknikkene, og å eie resultatet, gir noe helt spesielt. Gleden ved å mestre min egen kultur, å være en del av et hele som strekker seg både bakover og femover. Høsten 2015 deltok jeg på kurs i grenveving i Manndalen. Det var for meg en nær og sterk opplevelse å få være med å videreføre en direkte arv fra mine formødre, og det midt blant "våres folk". Min mors slekt kommer fra Manndalen, og mange av dem er og har vært grenevevere. Det er godt å tilhøre.

Mine besteforeldre hadde alle samisk som ett av sine hovedspråk, ikke usannsynlig som morsmål. Men et sted på veien ble den samiske språkstrengen klippet over. Min far er fra et lite, fraflyttet sted på Seiland, og er oppvokst med Sørøysundet som spiskammers og ferdselsåre. Han har samisk som ett av sine språk, men mistet det som aktivt språk i sin ungdom. Selv har jeg startet språkprosessen som voksen, og er i dag en ganske habil samisk språkbærer. Jeg har ikke lært min egen sjøsamiske dialekt, men jobber med saken i små steg. Jeg strekker meg mot drømmen om en dag å ha min egen dialekt som samiske kommunikasjonsspråk.

Man kan nok trygt si at det jeg brenner for, er det sjøsamiske. For synliggjøring og videreføring av den sjøsamiske språk- og kulturarven. For at folket mitt igjen skal stå på et sterkt og solid fundament - som seg selv. Og jeg håper og tror at jeg kan gjøre en forskjell.
Man kan nok trygt si at MeronČivga er personlig :-).