Samehets... - hvor alvorlig kan vel det være? Er det kanskje noen som tenker.
Ella Marie og Viktorias historier som har vært i media den siste tiden, treffer meg hardt...
Hva får ei ung jente til å legge av gårde 40 mil, til fots og haikende med tilfeldige biler, for å komme hjem til tryggheten. Ella Marie forteller om sitt møte med Altasamfunnet, om hets og om opplevelsen av å miste fotfestet.
Viktoria forteller hvordan netthets får henne til å ville legge kofta på hylla. "Plagget som med en gang viser verden hvem du er, blir plutselig noe som avslører at hun ikke er noe. All stoltheten, den lette og deilige gleden kveles av det hun leser. Hun er helt tom og verdiløs."
Selv er jeg mor til barn som både har fått kjenne på gledene og sorgene som følger med en samisk tilhørighet. Barn, som til tider har ønsket seg bort fra sin samiskhet, fordi det har vært for tøft å stå i det. Heldigvis står de støtt på samiske bein i dag, men mammahjertet har grått mer enn én gang.
Det kan virke uskyldig å slenge over på gebrokkent norsk, å ta en tullejoik, å "fjellfinne".
- For det er jo ikke vondt ment, sier du kanskje.
Men skjønner du rekkevidden av det?